Dette er filmmusikk til en film med samme navn. Den sjeldne LP-plata av
regnes som noe av det dyreste av Vangelis. Første spor passer
godt som åpning - det minner om første spor/del på både
l'Acopalypse Des Animaux og
La Fete Sauvage. Det er ett tema
som går igjen flere ganger på albumet - med forskjellige
instrumenter hver gang. Et er på gitar, et par er på piano, og et par
andre igjen består også av keyboard/synther. Noen av sporene
er bare rytme (afrikansk-aktige) uten melodi. Mens andre ligner på
det 3. siste "sporet" på
Ignacio. Ganske sært, med
andre ord. Men denne melodien som går igjen er veldig fin.
Andre aktører enn Vangelis:
Bl.a. ukjent gitarist + vokalister
Fais Que Ton Reve Soit Plus Long Que La Nuit (1971)
("Sørg for at drømmene dine er lengre enn natta")
2 spor - ca. 32 min. (***+)
Denne plata omhandler studentopprørene i Paris i 1968, og
her får man følelsen av at man er med ute i gatene, på
godt og vondt.
Årsaken til det er stort sett at mye er tatt opp fra gata,
store deler av albumet har skriking og hoiing i bakgrunnen, og av og
til også i forgrunnen. Lydkvaliteten er ikke helt topp, og dessuten
er det ei dame som synger temmelig falskt/amatørmessig eller hva
jeg skal si, og en trompetist spiller surt og bommer på tonene.
Mulig grunnen til at jeg reagerer sånn på dette, er at jeg selv spiller i
korps...Men bare negativt er det så absolutt ikke å si om
albumet. Innimellom er det lurt inn noen nydelige deler, kor eller en
stemme er med og synger (uten ord). Dette er deler som det er synd
folk flest ikke har muligheten til å høre. Det er nemlig veldig
vanskelig å få tak i denne plata, den finnes ikke på CD.
Andre aktører enn Vangelis:
Det er med flere enn Vangelis her, blant annet tipper jeg på at
Michel Ripoche spiller fiolin. Noen synger også, enten på
fransk eller uten ord. Dessuten kan man høre en gitar, trompet
og en saksofon eller noe sånt. Hvem som spiller disse instrumentene,
aner jeg ikke. Sangtekster
Enda et sjeldent album. Hvor viktig rolle Vangelis spiller på
dette albumet, er ikke så godt å si, men jeg tror skiva er
et resultat av en eller flere jam-sessions. Likevel blir dette regnet
som et Vangelis-solo-album. Dette er jazz (instrumentalt), av den
ganske kaotiske typen. Det som er litt spesielt, er fiolinens viktige
rolle til tider, det er vel ikke akkurat noe som er vanlig når det
gjelder jazz. Men dette er spennende musikk å høre på.
En del spennende taktarter er også å finne her, blant annet
9/8-takt.
Andre aktører enn Vangelis:
Michel Ripoche (Fiolin)
Brian Ogder (Bassgitar)
Tony Oxley (Trommer)
Dette albumet har noe til felles med Hypothesis.
De er spilt inn med kun en måneds mellomrom og mange av de samme musikerne
er med. Men vi finner en helt annet musikkstil her. Dette kan kalles instrumental
progressiv rock, og fiolinen spiller en viktig rolle også her. Jeg kan
ikke si jeg hører så mye slik musikk med fiolin nærmest som
et hovedinstrument. Spennende er det, ihvertfall. Spor 1 varer i over et
kvarter og har samme temaet gjennom hele. Likevel blir man ikke lei av å
høre på den. Jeg hadde mine tvil til denne
plata før jeg fikk hørt den, jeg hadde hørt at
Vangelis ikke ville gi den ut p.g.a. at han ikke ville forbindes med de
tidlige utgivelsene, som denne plata,
Fais Que Ton Reve Soit Plus Long Que La Nuit og
Hypothesis. Men jeg må si at jeg
ble positivt overrasket over denne musikken, og lydkvaliteten var ikke
så dårlig som jeg hadde fryktet. Stilen kan forresten av og til minne
om den som er å finne på Earth.
Andre aktører enn Vangelis:
Arghiris (Gitar)
Michel Ripoche (Fiolin)
Brian Ogder (Bassgitar)
Mick Waler (Trommer)
My Love (single) (1980)
Denne singlen inneholder 2 spor, nemlig "My Love" og
"Domestic Logic 1". Musikkstilen her minner veldig om den man finner
på See You Later, og det er nesten
synd at de ikke ble tatt med der. Særlig "My Love" er verdt
å høre.
Dette er en sjelden bootleg (finnes neppe i over 20 eksemplarer), en
samling u-utgitte eller
sjeldne innspillinger av Vangelis. Noen av dem kunne ha passet inn på
See You Later. Man finner f.eks.
"My Love" og "Domestic Logic 1" fra
My Love-singelen. "Gestation",
"We Are Your Neighbours" og kanskje "Compare Me With The Rest",
"Doesn't Matter" og "Don't Be Foolish" er andre som mer eller
mindre er i See You Later-stilen. "Gestation" omhandler et samleie, orgasmen og
svangerskapet etterpå, og er man følsom for en noe skarp
språkbruk, bør man holde seg unna denne.
Min favoritt er "Compare Me With The Rest". Den er delt i 2 spor.
Det første sporet har en fengende melodi, og den synges av Ronny.
Den bygger seg opp
på en slik måte, at når den er slutt, har man bare lyst til
å høre den en gang til. Spor 2 er et slags ekko av spor 1, uten
slagverk denne gangen.
"Doesn't Matter" og "Don't Be Foolish" synges av Peter Marsh.
De er også meget bra. "To The Unknown Man Part 2" er vel ment som en fortsettelse til
"To The Unknown Man" fra Spiral.
Den bruker samme melodi-instrument, det samme som f.eks. også
brukes på begynnelsen (og andre steder) i "Hymne" fra
Opera Sauvage. Den varer bare i
2 minutter, dessverre. Veldig synd at den ikke fikk være med på
noe album.
"The Long March 2" er fra Vangelis sin side nøyaktig den samme
som "Chung Kuo" fra China, men den
har i tillegg et barnekor. Det låter både falskt og sjarmerende.
"Sad Face" er en av de eldre låtene. Noen av instrumentene
kan minne litt om Earth, men det
er ikke samme
musikkstil - ikke rock, nærmere Shadows-stil, men selvsagt med et helt
annet lydbilde. Jon Anderson er så vidt innom denne bootlegen også.
"Song Is" synges av ham. Den må være innspilt rundt tida
da Private Collection ble innspilt.
Sangen er ganske tempoløs men veldig fyldig, de første
minuttene er instrumentale.
Det finnes flere spor på plata også.
"Astral Abuse" er forferdelig å høre på - det er
ei dame som skriker der, jeg mener SKRIKER. Eller VRÆLER er kanskje
et bedre ord. "Who Killed" kan ligne i stil. "Who"
(ikke til forveksling med "Who Killed") ble utgitt
i 1974 under pseudonymet Odessey. Den synges muligens av Robert Fitoussi.
Div. fra Euterpe (bootleg)
Euterpe er en sjelden bootleg som består av et sett på 2 CDer.
De inneholder ikke-utgitt musikk av Vangelis. De fleste av sporene er hentet
fra filmer der Vangelis har laget musikken. Lydkvaliteten her er naturlig nok
ikke god.
Jeg skal her ta for meg de som er verdt å nevne. "Bitter Moon" er representert med 5 spor. Det finnes mer musikk til
filmen enn det. Særlig avslutningstemaet er verdt å merke seg.
Det spilles på piano + div. synther som stort sett er i bakgrunnen. Mye
av Bitter Moon foregår ombord på et skip, og hvis du
vet hvor god Vangelis er til å skape slike marinske stemninger,
trenger jeg kanskje ikke å si mer...
En liten bit fra "Francesco" er også å finne. Det
første sporet kan nesten minne om
Foros Timis Ston Greko eller
Rapsodies. Til denne filmen
hører det også til en nydelig instrumentalversjon av
"Shine For Me" fra Page Of Life.
Noe musikk er fra Antarctica.
Den er mer ambient enn hva som er på soundtrack-albumet. Å høre
den er som å se opp mot en mørk og stjerneklar
polarhimmel der polarlyset kan sees dansende.
Vangelis lagde noe musikk til dokumentaren (?) "Nuremburg A Nuremburg".
Den låter veldig orkesteraktig. Det er 2 spor - det første
låter tungt og trist, mens det andre er noe lettere.
Jacques Cousteau var en forsker som døde i slutten av juni 1997. Han
lagde mange dokumentarfilmer som omhandlet havet. Vangelis komponerte visstnok
masse musikk for ham. Dette er foreløpig ikke utgitt, men ett spor
er å finne her på Euterpe, et fyldig, orkesteraktig og fint stykke. "Musique Au Coeur De Vangelis" er navn på et TV-intervju av
Vangelis. Intervjuet foregikk så vidt jeg vet i studioet hans i Paris,
og han spilte en del på instrumentene sine underveis. 5 spor fra dette
intervjuet finnes på Euterpe.
Det finnes mer musikk på Euterpe. Den er hentet fra bl.a.:
- "Cosmos Special Edition"
- "Picasso"
- "Ace Up My Sleeve"
- "Missing"
Neuronium & Vangelis - In London (single) (1981)
2 spor - 11:57
Dette albumet ble spilt inn i Nemo Studios av Vangelis og Neuronium. Musikken er veldig
ambient og bevegelsesløs, og kan minne litt om stilen til Jean-Michel Jarre.
Bladerunner (bootleg) (innspilt 1982, utgitt 1993)
18 spor - 72:42 (****)
Året før den offisielle utgivelsen av Bladerunner-soundtracket
kom denne bootlegen ut. Her finnes det en god del musikk som ikke er med
på den offisielle utgivelsen. Avslutningstemaet til filmen er
også med i full lengde (7:24). Lydkvaliteten er til tider temmelig
dårlig, faktisk verre enn på The Bounty.
The Bounty (bootleg-2CD) (innspilt 1983, utgitt 1995)
31 spor - 116:34 (*****-)
Dette er soundtracket til en meget god film med Anthony Hopkins og
Mel Gibson i hovedrollene som henholdsvis William Bligh og Fletcher
Christian. Her formidles stemningen via musikken på en fabelaktig
måte. I det de når Kapp Horn og skal til å runde
hornet, er det rolige bevegelser i musikken (stom står i stil
til den rolige havflata), men man kan helt tydelig
høre at noe er i lufta, og ganske riktig - et grusomt uvær
bryter løs ikke lenge etter. Og flere ganger merker man
spenningen, den ampre og råtne stemningen ombord på The Bounty,
hatet som bygges opp mot kaptein Bligh, helt til mytteriet er et faktum.
Likeledes merker man lettelsen til Bligh og hans menn når de
endelig finner land, etter å ha seilt i ukesvis i Bountys lille
redningsflåte.
Helt utrolig hva Vangelis klarer å formidle v.h.a. musikk.
Dessverre er ikke dette albumet utgitt offisielt, kun i et begrenset opplag
på 2000 eksemplarer av One World Music (OWM-9503/4). Lydkvaliteten
bærer tydelig preg av at det er en bootleg. Diskanten er veldig svak,
men det hjalp faktisk en god del å justere opp diskanten (pluss
høyfrekvente equalizere) på stereoanlegget mitt. De to
hovedtemaene (som forøvrig er å finne i nyinnspilt versjon
på Themes) gjentas gjennom
hele soundtracket over flere variasjoner, på samme måte som
på Antarctica.
Det er mange flotte spor på dobbelt-CDen, og i filmen gjør
all musikken seg svært godt, men likevel er det vanskelig å
finne en helhet i "albumet", bl.a. fordi det er stuffet opp med en del
spor med britiske sjømannssanger spilt på fele, men også
p.g.a. at det hele varer i nesten 2 timer. Ved å kutte bort noen
av sporene, slik at det fikk plass på 1 CD, tror jeg det kunne
blitt et flott album. Særlig deler av det siste sporet er meget
vakkert (dette er ikke med i filmen), en slags rolig og fri variasjon
over avslutningstemaet.
Hans siste musikkbidrag til Frederic Rossifs (som
døde for noen år tilbake) filmer. Hovedtemaet ble
utgitt på samlealbumet Portraits.
Lydkvaliteten er ikke videre bra (sikkert dratt rett fra en videokassett, som det meste
andre fra Euterpe), men musikken er! Flere fine melodier. De fleste er uten
trommer. En av dem kan minne om "Reve" fra
Opera Sauvage. Noen få spor
er noe sære, og jeg tipper de ville gjort seg best sammen med filmen.
Det morsomste sporet må være nr. 13 - en kort og spinkel marsj -
helt utypisk Vangelis. Det kunne sikkert vært
brukt i en morsom tegnefilm.
Andre aktører enn Vangelis:
Nei, det høres ihvertfall ut som om han er alene.
Dette er i hovedsak et samlealbum, men det inneholder også noen
filmmusikkspor som aldri har vært utgitt før. Derfor bør
den ikke sees på som et vanlig "Best Of"-album, fordi det gir et
veldig ukomplett bilde av Vangelis. Det som ikke er utgitt før,
er hovedtemaet fra filmen
"Missing" (fra 1982) og to av sporene er fra det u-utgitte soundtracket
til "The Bounty" (fra 1984).
Ikke-utgitt materiale sammen med Jon Anderson (1986-1990)
Etter at Vangelis flyttet fra Nemo, og før
Page Of Life ble utgitt, spilte
Jon & Vangelis inn en del sanger. Dessuten ble det utgitt en demo/promo-tape
av Page Of Life i 1990. Den inneholdt
mange av de sporene som ble med på det offisielle albumet,
men også andre låter som dessverre ikke ble med på den
offisielle utgivelsen. Dessuten var noen av innspillingene annerledes.
Lydkvaliteten er ikke alltid så bra.
En 4-5 minutter lang instrumental intro til "Wisdom Chain" finnes - en
fantastisk bit, som ikke ligner på noe annet av Vangelis - mulig det
kan minne litt om Soil Festivities"Movement 1", men denne introen er langt mer ustrukturert.
Egentlig ligner den ikke i det hele tatt, men det er det nærmeste
jeg kunne komme på.
En annen sang er "Change We Must", som varer i 10 minutter.
Den slutter på samme måte som
den starter - med sjølyder og kor. Jon synger noen strofer på
Hawaiiansk. Det bør regnes som et stort tap at denne ikke fikk
være med på den offisielle utgivelsen. I hoveddelen er det bl.a.
en bra gitarsolo. Hvem som spiller den, vet jeg ikke. "Change We Must"
spilte forresten Jon Anderson inn på nytt (uten Vangelis) i 1994 og
ga den ut på albumet sitt med samme navn som sangen. "Sing With Your Eyes" fulgte med CD-singelen av "Wisdom Chain",
så den er ihvertfall offisielt utgitt. Dette er etter min mening noe av
det beste fra Jon & Vangelis på denne sida av 90-tallet. Den er rolig og
fri for trommer. Jon synger svakt, han nesten hvisker til tider. "Let's Pretend" er en annen låt jeg tror ble innspilt i 1986.
Denne er også rolig og trommefri. Den låter litt upolert - virker
nærmest som et førsteutkast. Likevel er den fin. Denne ble
nyinnspilt i 1989 av Anderson/Bruford/Howe/Wakeman (alle var med i YES)
(Vangelis spilte ikke).
Resten av sangene tror jeg er demoer fra 1986. Felles
for dem, er at de låter noe "uferdige". Musikken av Vangelis kan
låte monotont til tider, særlig slagverket. Vokalen av Jon kunne
også behøve noen forbedringer. De er såpass like, at jeg
ikke skal kommentere dem hver for seg, bare oppgi navnene:
"Say What You Want", "Distant Thunder", "Arms Of Love" og
"All Through The Night".
Dette albumet ble kun gitt ut i 3000 eksemplarer i Hellas, og koster
mellom 750 og 2000 kr. stykket, alt etter hvor man kjøper dem.
El Greco var kallenavnet på en gresk maler som levde på 1500-1600-tallet.
Han levde mesteparten av sitt voksne liv i Spania, derav kallenavnet. Derfor befinner mange av
verkene hans seg nettopp i det landet. Denne plata ble utgitt for å bringe
inn penger til et museum i Hellas for at det skulle kunne kjøpe tilbake
noen av disse verkene.
Tre år senere ble endelig albumet utgitt i et større opplag. Dette kan du lese
mer om her.
Albumet har et veldig mørkt, middelalderaktig preg,
og instrumentene kan til tider minne
veldig om et virkelig orkester (og ikke synthesizer), selv om det ikke
blir veldig bombastisk noen gang. Stemningen er ofte melankolsk, og
dessuten virker det litt gresk til tider. Musikken kan av og til minne
litt om Mask eller
Rapsodies, selv om ikke likheten
akkurat er så enormt stor. Sang nr. 1 er veldig tung og rolig. Sang nr. 2 blir noe
lettere, og her er det et cembalo-aktig instrument som spiller hovedrollen.
På sang nr. 3 blir det sunget av en sopran, og selv om jeg
ikke liker opera så godt (synes det blir for mye skrik),
så er denne ganske fin. Nr. 4 har lite
bevegelse til tider, men bygger seg opp og blir temmelig fyldig.
Nr. 5 har et litt mystisk, hemmelighetsfull og kanskje religiøs
stemning. På Nr. 6 høres noen bakgrunnslyder som nesten har
samme klang som mange kirkeklokkers etterklang. Siste låt
spilles med piano som hovedinstrument. Den kan minne om "28. Parallel" på
1492 - Conquest Of Paradise eller "Prelude"
på Voices, men den er veldig
uttrykksfull og følelsesfull, og pianolyden er såpass bra,
at man kan lure på om dette virkelig er synthesizer.
Andre aktører enn Vangelis:
Montserat Caballe (sopran)
Konstantinos Paliatsaras (tenor)
Dette er enda et samlealbum med nogå attåt. I tillegg til mange
av de mest kjente sangene til Vangelis, finner du også sanger av
Jon & Vangelis. Dessuten finnes det to spor som ikke har
vært utgitt før her, nemlig en bit fra soundtracket til
"Sauvage Et Beau" (fra 1984). Den andre sangen er en 1990-"remix" av
"Hymne" (opprinnelig fra albumet Opera Sauvage. Den
er dobbelt så lang som originalen og har fått lagt på både
piano og kor. Til tider er den helt ugjenkjennelig, men likevel er den ganske
fin. Det som ellers er litt oppsiktsvekkende med dette albumet, er at den
inneholder sanger fra flere album som ikke er utgitt på samme
plateselskap. Her finner vi utgivelser på
selskapene BMG, Polydor og Warner. De forskjellige sporene er "vevd" sammen,
slik at det ikke er noen pause mellom dem. Sangene "To The Unknown Man"
fra Spiral og "Alpha" fra
Albedo 0.39 er dessuten litt forskjellige fra
originalene; det er lagt på en ny lyd her og der. Og "I'll
Find My Way Home" fra The Friends Of Mr. Cairo
har litt mer hall-klang enn originalt. "Conquest Of
Paradise" fra 1492 - Conquest Of Paradise
har en bit fra åpningstitlen først.
Ask The Mountains (single)
3 spor - 18:54
I tillegg til 2 versjoner (en kortversjon og en albumversjon) av "Ask The Mountains"
fra Voices, finnes "Slow Piece" på denne
singelen. Også på dette sporet synger Stina Nordenstam, og det er minst like
vanskelig å skjønne hva hun synger her, som på "Ask The Mountains".
"Slow Piece" er (som navnet kunne tilsi) ganske rolig og behagelig. Pianoet er viktig
gjennom sangen, og det er er et deilig instrumentalt mellomspill. Som sagt, er det mer eller
mindre umulig å skjønne hva Stina synger, både p.g.a. at stemmen hennes
delvis drukner i musikken (og det er vel også meningen) og at hun har en veldig merkelig
uttale av enkelte engelske ord. Men inni coveret til denne singelen finner man ihvertfall
teksten til "Ask The Mountains" og er du interessert i den, så klikk
HER.
