Earth (1973)
10 spor - 39:01 (****)
Dette har ikke vært å få på CD før inntil nylig. Det ble utgitt en bootleg
i 1995, og det kom en offisiell utgivelse ikke så lenge etterpå.
Dette er som tidligere
nevnt hans første solo-album, og det skiller seg ganske mye ut fra de
albumene som skulle komme i perioden etter dette. Albumet er en slags
blanding rock og av gresk folkemusikk.
Det blir sunget (evt. voice-over) på noen av sporene.
Andre aktører enn Vangelis:
Anargyros ("Silver") Koulouris (gitar, fløyte, bakgrunnsvokal)
Robert Fitoussi (bass, vokal) (dette er forøvrig samme person som F.R. David - som hadde hiten med "Words" på 80-tallet)
Warren Shapovitch (opplesning)
Sangtekster
Heaven And Hell (1975)
2 (10) spor - 43:28 (*****)
Mørk og lys, varm og temperert musikk - samlet på et album. Av og til rolig,
andre ganger svært kraftig. Dette er hans første plate innspilt i Nemo Studios,
og markerer på mange måter starten på en gullalder, tida der mye av det
man kan velge å kalle "Vangelis-lyden" oppsto.
Albumet inneholder også en nydelig sang, der
Jon Anderson synger (So Long Ago, So Clear). Det engelske kammerkoret
synger også en del steder, særlig må (12 o'Clock) nevnes.
På denne låten er man definitivt i himmelen.
Det negative med plata er av teknisk art - CD'en er nemlig bare delt i 2 spor (hver på ca. 20 min.),
mens det i virkeligheten er 10 deler. Det er jo litt irriterende.
Andre aktører enn Vangelis:
Jon Anderson (vokal)
English Chamber Choir
Vana Veroutis (vokal)
Sangtekster
Albedo 0.39 (1975)
9 spor - 42:06 (*****-)
Inneholder et par-tre låter som folk flest sikkert vil like. Da mener jeg
"Alpha", "Pulstar" og "Sword Of Orion". Den fineste av dem, mener jeg
er "Alpha". Den starter forsiktig med et instrument som nesten kan minne om
hovedinstrumentet i en av tidenes første synthslagere, nemlig "Popcorn".
Så bygger det seg opp og går mer eller mindre over til rock. Tre andre sanger
på albumet, derimot, er ikke fullt så greie å ha med å gjøre,
de krever tilvenning. De er en slags kombinasjon av jazz og progressiv rock.
To andre låter igjen er veldig ambiente, der det bare er noe prating, med
svevende synth i bakgrunnen.
Men resten er rockete og jazzete om hverandre, slik bare Vangelis kan det.
Andre aktører enn Vangelis:
Keith Spencer Allen (opplesning på Albedo 0.39)
Autentiske lydopptaket fra månen og "Frøken ur"
Sangtekster
Spiral (1977)
5 spor - 39:28 (*****+)
Veldig bra, men kanskje ikke helt å anbefale for nybegynnere.
Unntaket må i såfall være "To The Unknown Man", som starter helt
rolig og bygger seg oppover og oppover. Virkelig
nydelig sang. Sangen "Ballad"
er også å finne her. Dette er ikke noen vanlig ballade med "I love you,
I love you..." o.s.v. Men det er en rolig
sak der Vangelis selv synger ett eller annet
meningsløst, noe sånt som "deu-dou", "ding-dang" e.l. Spesiell sang, men
det går an å venne seg til den, og her får vi nok et eksempel
på noe som ikke kunne blitt like bra med akkustiske instrumenter.
Andre aktører enn Vangelis:
Ingen.
Beaubourg (1978)
2 spor - 38:44 (****)
Et veldig spesielt album. Det har så å si ikke noe melodi. Tittelen
Beaubourg er oppkalt etter et ultramoderne museum i Paris, og det
beskriver vel innholdet på albumet ganske godt. Det har blitt sagt: "Liker
du moderne kunst, så vil du elske dette albumet!" Vel...jeg liker det nå
ihvertfall, selv om jeg behøvde over et år for å få sansen for det.
Mange vil nok, etter å ha hørt bittelitt på det, si at det bare
er 40 minutter med tull og tilfeldige trykk på en synthesizer.
Andre aktører enn Vangelis:
Ingen.
China (1979)
9 spor - 41:36 (*****)
Og her prøver Vangelis å beskrive Kina, et sted han aldri har vært i
virkeligheten. Jeg har heller aldri vært der selv, men etter min dømmekraft
vil jeg si at han lykkes.
Det er en veldig østasiatisk klang gjennom hele albumet. Jeg synes
høydepunktet kommer i sporet "Himalaya" der du får
følelsen av å bare sveve over fjellene.
Andre aktører enn Vangelis:
Michel Ripoche (fiolin)
Yeung Hak-Fun og Koon Fook Man (opplesning)
Sangtekster
See You Later (1980)
6 spor - 39:57 (*****+)
Et album hatet av mange, kanskje p.g.a. litt merkelige lyder, harmonier og melodier. Selv liker jeg det svært godt.
Låter litt trist, bittert eller sarkastisk til tider. Vangelis skaper
virkelig en unik atmosfære her. Jon Anderson
er med og synger på "Suffocation" og "See You Later", og
siste del av den siste
sangen "See You Later" kunne musikalsk sett passet godt inn på et
Jon & Vangelis-album.
En litt artig sak, er "Not A Bit - All Of It". Den starter med en
voice-over av sangerinnen Cherry Vanilla. Den begynner slik:
Soil Festivities (1984)
5 spor - 48:23 (*****+)
Spesiell, rolig, men likevel kraftig til tider. Dette er nok ikke dette
et album du vil like etter å ha hørt det kun 1 gang.
Plata starter med lyd av torden
og regnvær. Musikken skal beskrive naturens syklus, og på coveret er det bilder
av både store og små organismer, alt fra små ormer, edderkopper og
sommerfugler til hele jordkloden. Selv om også f.eks.
Opera Sauvage og
l'Apocalypse Des Animaux har med naturen
å gjøre, bør må ikke Soil Festivities forbindes med disse, for dette
albumet er helt unikt. Det er omtrent fritt for romantiske toner. De andre "natur"-albumene
hans handler kanskje mer om mennesker og dyr, men denne plata tar heller for seg naturen
litt mer generelt, på et lavere og mer grunnleggende nivå.
Deilig å sette på denne plata for å slappe av en tre kvarters tid...
Andre aktører enn Vangelis:
Ingen.
Mask (1985)
6 spor - 43:53 (*****+)
Her blir det brukt mye kor, noe av det blir sunget med ord (enten på
latin eller på et oppkonstruert, latinlignende språk),
andre steder blir det sunget uten ord, særlig vakkert blir dette noen
minutter ute i spor 1. Andre steder får man følelsen av å
overvære noen religiøse
ritualer eller noe sånt, når jeg hører
på albumet, med mystiske trylleord og stemningen
som Vangelis er så utrolig flink til å skape med musikken sin.
Musikken er til tider veldig tung og voldsom, og kan helt utmerket brukes
for å avreagere på noe.
Andre aktører enn Vangelis:
English Chamber Choir
Guy Protheroe?
Invisible Connections (1985)
3 spor - 39:49 (****-)
Vel...hvis du ikke liker Beaubourg, så
vil du nok ikke like denne skiva heller. :) Den har ofte blitt
karakterisert (av de som liker Beaubourg) som ikke like
bra som Beaubourg, men selv må jeg si at jeg temmelig fort fikk sansen
for albumet (etter å ha hatt Beaubourg på forhånd en stund).
Den er riktignok
roligere og mindre kaotisk enn Beaubourg, men...
Andre aktører enn Vangelis:
Ingen.
Direct (1988)
12 spor - 63:36 (****+)
Her er et album du kan starte med hvis du ikke har noen Vangelis-album
fra før. Riktignok ser coveret litt "spacet" ut, og musikken er kanskje
også litt "spacet", men la deg ikke skremme av det. Spor 1 er noe
spesiell i forhold til resten av albumet, fordi den er en slik en som trenger
tilvenningstid, mens de andre sporene stort sett faller lett i øret.
"The Will Of The Wind" derimot, er en veldig
fengende låt, som jeg tror de fleste vil like. Det samme gjelder videre,
med "Metallic Rain", som slår om til noe som nesten kan kalles
hardrock ca. 3 minutter ute i sangen. I spor 6, "Glorianna",
blir det sunget (uten ord).
I "Message", høres det noe som kan minne om en barnestemme av og til.
Det er sannsynligvis på gresk, og det skal visstnok ikke være en barnestemme,
men Vangelis sin egen stemme mikset om. Det som ikke er så bra med
albumet, er at det mangler en helhet, sjel. Man kan nesten få
følelsen av at det er et samlealbum.
Andre aktører enn Vangelis:
Markella Hatziano (vokal på Glorianna)
Casey Young (opplesning på Intergallactic Radio Station)
Sangtekster
Voices (1995)
9 spor - 54:45 (****+)
Dette albumet har blitt kritisert av mange for å være for kommersielt.
Og det kan man jo si, i den forstand at det har et ganske bra
salgspotensiale (problemet er bare at det MÅ markedsføres hvis det skal
selge...reklamen bestemmer over utvalget i manges CD-samling, dessverre). For
musikken her er ikke så spesiell at folk flest vil ha problemer med
å like den, men likevel hører man at det er Vangelis man har med å
gjøre her. Spor 1 kan på mange måter minne om "Conquest Of Paradise",
kraftig musikk med litt dype stemmer som nynner. Spor 3, "Come To Me",
blir sunget av Caroline Lavelle. Vakkert, men det er litt vanskelig å
få med seg alt hun sier. Spor 5, "Ask The Mountains" blir også
sunget, av Stina Nordenstam. Her er det enda vanskeligere å høre ordene
hun synger, men hvorfor bry seg sånn om teksten når musikken er så
nydelig som den er? Neste sang er Prelude, vakkert pianospill, som
går over i sangen "Losing Sleep", som Paul Young synger på.
Spor 8, "Messages" minner litt om temamelodien til
Antarctica.
Det hele roer seg ned med "Dream In An Open Place".
Andre aktører enn Vangelis:
Athen operaselskap (vokal)
Caroline Lavelle (vokal og cello)
Stina Nordenstam (vokal)
Paul Young (vokal)
Sangtekster
Oceanic (1996)
9 spor - 50:42 (*****-)
Et rolig album, med innhold som svarer til tittelen. Det er ingen pause
mellom sporene. Sporene bindes sammen ved hjelp av lyder av
havet, bølger, måker o.l. Selv om musikken ikke er spesielt
vanskelig å forstå, er dette et krevende album. Man er nødt
til å lytte. Mer enn noe annet Vangelis-album kan Oceanic lett oppfattes
som simpel bakgrunnsmusikk. Men er man i det rette humøret til å
lytte, så er det bare å sette seg ned, (helst skru av alt lys,
lukke øynene og ta
på hodetelefonene) og la Vangelis ta deg med på en tur ut på
de store hav.
Det hele starter med "Bon Voyage", et kort åpningstema, som
står på land og tar
avskjed med deg og ønsker deg god tur. Det tar ikke lange tida før
du befinner deg langt til havs. Dette kan man føle i
"Sirens Whispering". Det er nesten så man kan se for seg det
blå havet, sol og lett bris. "Dreams Of Surf" er neste spor,
en kort liten sak der piano er hovedinstrument. Jeg får følelsen
av å ligge og flyte avslappet på ryggen i vannet, kikkende opp mot
en blå himmel og ettermiddagssola. Etter dette skifter stemningen. Hittil
har det vært lyst. "Spanish Harbour" virker mer som om det er om
natta. Midt i dette sporet, er det et flott spanskgitar-tema. Den
mørke stemningen fortsetter til en viss grad på
"Islands Of The Orient". Her kan det nesten virke som om det
stri-regner. I det dette sporet skal gå over til "Fields Of Coral",
er det som å forlate havoverflata. Så har man entret Neptuns rike,
omgitt av undersjøiske dyr og koraller. Etter denne undervannsturen,
er man tilbake på overflata i "Aquatic Dance", med et lite
"cello"-tema. "Memories Of Blue" er neste spor for tur, og igjen
er det pianoet som dominerer. Det ligger en noe tankefull og trist stemning
over temaet, noe tapt. Etter dette avsluttes albumet med
"Song Of The Seas". Det er meget passende som avslutning, det er som om
Vangelis har lest en historie fra ei bok, og fortalt den til oss via
musikken, og i løpet av denne siste sangen, lukkes boka.
Dette albumet må være et av de Vangelis-albumene som har
sterkest integritet. Det har en veldig tydelig rød tråd gjennom
alle sporene. Av og til kan man også høre ekko av temaer fra andre album.
Jeg vil særlig trekke fram
Antarctica og
1492 - Conquest Of Paradise.
Bon Voyage!
Andre aktører enn Vangelis:
Noen synger/nynner på "Sirens Whispering" - ikke oppgitt hvem det er.
El Greco (1998)
10 spor - 73:04 (*****+)
Endelig kom den! Tre år etter en begrenset utgivelse
på 3000 eksemplarer ble denne musikken gitt til folket. Den opprinnelige
spor-rekkefølgen har blitt stokket om litt, og tre nye spor er med. Disse er med
på å lette opp litt på den tildels tunge stemningen på de opprinnelige sporene.
For å ikke forvirre helt, nevner jeg alle spor nå, fra platas begynnelse til slutt.
En ting først: Den er god å drikke rødvin til.
Det hele starter med kirkeklokker, og det fades inn et orkester, som bygges mer og mer
opp. Stemningen er dyster og tung, men den er ikke trist, da får man heller kalle den
religiøs, dyp religiøs sådann. Det må være som å være inne i et mørkt kloster, mens
man føler og vet at ute skinner sola. En dyster, men ikke truende stemning.
I neste sats låter det mer "gresk", med cembalo som hovedinstrument. Tredje sats er
en av de nye. Komposisjonsmessig passer den godt inn på plata, men
her konkurrerer ei fløyte og harpe om hvem av dem som er dårligst
samplet (at han ikke lot en annen synth ta harpejobben (via MIDI) skjønner ikke jeg).
Nok om den. Neste sats: En av de gamle igjen. Montserrat Caballe preger
denne med sin operastemme. Ellers er pianoet en viktig del av lydbildet. Stykket
er fullt av dynamikk og bevegelse, og det hele er temmelig flott. Det kan imidlertid
være litt i sterkeste laget for en ikke-operakjenner. Sats 5 er en ny låt. Arpeggiert piano
er en hovedingrediens. Stemningen er lettere enn albumets gjennomsnitt, men
det skader vel ikke å løse opp litt. Jeg får følelsen av å være høyt oppe i fjellheimen
ved Middelhavet på en grå regnværsdag. På neste sats blir det dystrere igjen, og veldig
gresk. Diverse strenginstrumenter blir benyttet, og vinden kan ofte høres, både i forgrunn
og bakgrunn.
Etter dette det klart for et av de nye sporene. Her har vi virkelig godnyheten! Det er
friskt, rytmisk og sjarmerende. Det låter vel egentlig ganske vestlig europeisk, med et
kor og greier. Stilen minner om
"Conquest of Paradise" og "Voices" - riktignok ikke fullt så
bombastisk. Jeg klarer likevel ikke å glemme at vi befinner oss ved Middelhavet.
Og selv om jeg hadde klart det, ville neste spor hjulpet meg tilbake. Her har
stemningen plutselig blitt melankolsk og tilbakeskuende. Paukevirvler høres i
bakgrunnen. I forgrunnen er det bedagelige melodier. Det hele bygger seg opp
etterhvert, og av og til får man en fornemmelse av første sats.
Neste spor er ganske uformelig, og den gir en følelse av å være vektløs. Lyder som
kan minne om kirkeklokker i slow motion høres i bakgrunn. Alt går sakte i
denne satsen, som om jorda plutselig halverte rotasjonshastigheten. Til slutt har
vi epilogen, som skiller seg ut. Den er tristere og vakrere. Den er også lettere på én
måte, men likevel fryktelig tungsindig. Pianoet dominerer
mesteparten av tida. Et av versene spilles riktignok av noe fløytelignende, men ellers
er det pianoet som spilles, med mer og mer innlevelse og følelse. Det er et sånt stykke
som man blir tilfredsstilt av - jeg har ikke lyst til å høre musikk på ei lita stund etter
å ha hørt denne. M.a.o. også en perfekt slutt på et album.
Andre aktører enn Vangelis:
Montserrat Caballe - Sopran på sats 4 og 6
Konstantinos Paliatsaras - Tenor på sats 6